Borgermestersnakk

- Anthony Weiner, hyggelig å hilse på deg.

- Takk, likeså. Borgermestervalg snart, vet du. Må stille opp på alt som finnes av intervjuer da, ut og fiske stemmer.

- Sant, du forsøker å bli borgermester i New York. Når er valget?

- Vi nominerer demokratenes kandidat om halvannen måned-isj, 10. september. Selve valget er 5. november. Det blir stas!

- Tviler jeg ikke på. Men du ligger ikke særlig godt an lenger, gjør du?

- Nei, ryktene sier at oppslutningen har falt.

- Og hvem sin feil er det?

- Å, du vet, sånn er politikken. Populariteten går opp og ned. Meningsmålingene skifter som vinden. Det viktige er å sette inn støtet for fullt nå, og kapre en hel haug med stemmer før nominasjonsvalget. Da er mye gjort.

- For to år siden la du ut et bilde av deg selv i trusa på Twitter, et bilde som «egentlig var ment for en ung kvinne», men som gikk ut til alle følgerne dine. Nå har du innrømmet at du har sendt bilder av penisen din til flere ulike kvinner - ingen av dem din egen kone. Og hatt «nettforbindelser» med «minst tre kvinner», «kanskje mellom seks og ti» - men «ikke mer enn ti».

- Riktig, det.

- Er du fullstendig blåst i hodet ditt?

- Jeg vet ikke om det er riktig av deg å si det. Det er sterke beskyldninger å kalle noen «blåst i hodet».

- Jeg bare spør, jeg. Hva ville du kalle det?

- Et privat anliggende hvis timing ikke var helt optimalt, kanskje? Et henderlig uhell? En manns feilslåtte forsøk på å kapre en kvinnes hjerte?

- Tåkeprat, Weiner. Tåkeprat.

- Det er dine ord.

- Det slår deg ikke at en mann som sender penisbilder til jenter på nettet ikke virker helt skikket for en borgermesterjobb i verdens viktigste by?

- Nå synes jeg du er urettferdig. Vi trenger å skille mellom jobb og privatliv her. Hvilke bilder jeg sender til hvem, har ingenting å si for hva slags jobb jeg kan utrette for byen min. Jeg kan styre New York om dagen, og sende pikante bilder om kvelden, null stress. Dette går bra.

- Bullshit. Det blir ikke troverdig, Weiner. Det burde du skjønne.

- Hei, jeg trodde dette intervjuet skulle være god pr for meg. Få meg tilbake på banen. Uforbeholden hyllest. Jeg tok visst feil.

- Åpenbart.

- Åpenbart.

- Du har en sønn. Hvor gammel er han?

- Jordan? Han har fylt halvannet år. Vokser noe helt sjukt. Du veit hvordan tida flyr når de er så små.

- Nei.

- Vel, den gjør det.

- Han blir helt sikkert stolt av deg når han googler pappas navn for første gang, tror du ikke?

- Helt sikkert. Husk at jeg var der hele veien under fødselen, ga min fulle og hele støtte. Det var først etter et par måneder at jeg sendte bildene til kvinnfolka. Holdt meg i skinnet så lenge jeg kunne. Jeg gjorde mitt beste.

- Du er avskyelig.

- Jeg får stadig høre det, men jeg tillater meg å være uenig.

- Anyways, har ikke tid til dette lenger. Lykke til med å bli borgermester.

- Takk. Kanskje jeg kan sende deg noen oppdateringer? Hva er telefonnummeret ditt? Har du mms-tilgang?

- Gi deg, Weiner.

- Du er ikke interessert?

- Nei takk.

- Synd, men jeg respekterer det. Vi snakkes.

- Ikke.

Two stories

Han hadde kanskje sett for seg en roligere dag på jobben, den 54 år gamle fiskeren Anthony Wichman fra Hawaii, da han kastet snøret fra båten sin om morgenen fredag for en knapp uke siden.

Da han fikk en gulfinnetun på 104 kilo på kroken, ble det nemlig raskt mer moro enn hva sunt er.

Den rutinerte fiskeren brukte én time på å få vidunderet ombord i båten, før han stakk en klepp i ryggen på fisken (heter det 'rygg' på fisk?) og trodde han hadde vunnet bataljen.

But oh no.

Da han stakk en ny klepp inn i øyet på monsteret, fikk det enkelt og greit fisken til å stupe ut i vannet igjen, og ingen blamer den for det; jeg hadde likt det svært dårlig selv, og gjort alt for å stikke unna. Problemet var bare at fiskesnøret hadde viklet seg rundt stakkars herr Wichmans bein, og plutselig var fiskeren selv ute i vannet, bundet fast til en smådesperat tunfisk på godt og vel 100 kilo.

Kinkig situasjon, selvfølgelig. Men takk Gud for vanntette mobiltelefoner.

Gamle Anthony fikk ringt datteren sin. Det eneste hun hørte var hyperventilering, at faren spøy, og at han gispet ordene «synker» og «kystvakt». Heldigvis hadde Anthony oppdratt datteren godt, som selvfølgelig forsto alvoret i situasjonen og ringte Kystvakten. Kystvakten på sin side fikk hjelp av 911-sentralen til å spore opp Anthonys posisjon via mobiltelefonen hans, og reddet fiskeren opp av vannet kun noen blåmerker og kutt etter fiskesnøret rikere.

Ikke nok med det; da to av Wichmans venner hentet den kantrede fiskebåten for å bringe den tilbake til land, oppdaget de at tunfisken fortsatt var hektet fast til båten.

Wichman ba dem beholde fisken, som et tegn på takknemlighet. (CNN)

* * * *

En amerikansk forretningsmann sto på brygga i en idyllisk, meksikansk landsby, da en liten båt med bare én fisker ombord klappet til kai. I båten lå flere store, gulfinnete tunfisk. Amerikaneren komplimenterte fiskeren for kvaliteten på fangsten hans og spurte hvor lang tid det hadde tatt ham å fange dem.

«Å, bare en liten stund,» svarte meksikaneren.

Amerikaneren spurte ham da hvorfor han ikke hadde vært der ute lenger, for å fange mer fisk. Den gyldenbrune mannen svarte at han hadde nok til å dekke familiens umiddelbare behov.

Da spurte amerikaneren: «Men hva bruker du resten av tiden din til?»

Fiskeren svarte: «Jeg sover lenge, fisker litt, leker litt med ungene mine, tar siesta sammen med konen min, Maria, og går hver kveld ned i landsbyen der jeg drikker vin og spiller gitar sammen med mine amigos. Jeg lever et rikt liv, senor.»

Amerikaneren syntes ikke det var noe særlig å skryte av.

«Hør,» sa han, «jeg har en mastergrad fra Harvard og kan hjelpe deg. Du burde bruke mer tid på å fiske og bruke inntektene på å kjøpe deg en større båt. Med inntektene fra den større båten kan du kjøpe flere båter. Til slutt vil du ha en hel flåte. I stedet for å selge fangsten din til en mellommann, kan du selge den direkte til fiskefabrikken og til slutt åpne din egen hermetikkfabrikk. Da vil du ha kontroll over produktet, bearbeidingen og distribusjonen. Du kan dra fra denne landsbyen og flytte til Havanna, så til Los Angeles og endelig til New York, og drive ditt ekspanderende foretak derfra.»

Forretningsmannen smilte, og syntes tydeligvis svært godt om idéen sin.

«Men hvor lang tid vil alt dette ta, senor?» spurte meksikaneren.

Til det svarte amerikaneren: «15 til 20 år.»

«Men hva så, senor?»

Amerikaneren lo, og sa at nå kom det beste av alt. «Når tiden er inne børsnoterer du selskapet ditt, selger aksjene og blir styrtrik. Du kommer til å tjene millioner av dollar.»

«Men hva så, senor? Hva så?»

Amerikaneren svarte: «Da kan du trekke deg tilbake. Flytte til en fiskerlandsby der du kan sove lenge, fiske litt, leke med ungene dine, ta siesta sammen med konen din, og gå ned i landsbyen om kveldene der du kan drikke vin og spille gitar sammen med dine amigos.»

«Men det er jo det jeg allerede gjør, senor,» svarte meksikaneren.

Gangway, everybody!

Denne bloggen heter 'Liams guide til verden', og ble opprettet i fjor sommer. Og ble opprettholdt i fire dager.

Jeg har med andre ord ikke holdt ord.

Nå skal jeg guide deg. I verden, og alt det den har å by på.

La oss starte med dette opplegget som holder på i London. Da storebror ble pappa for første gang, dagen før bursdagen min for et par-tre-fire-snart fem år siden, besøkte jeg dem på Ullevål Sykehus. Kjøpte en 160 grams burger til Pål fra nærmeste gatekjøkken, kom inn på rommet og fikk se jenteungen. Holde henne, til og med.

Det synes jeg er et fint nivå å holde det på. Så hva er greia med alt spetakkelet?

Her kan du få live-oppdateringer fra fødselen til Kate, som jo forresten skjedde for over et døgn siden. Her også, hvis du vil ha levende bilder. Norske VG kan ikke være dårligere enn CNN, må vite. Å se to vakter med lite kledelige hatter og en rød og blå paraply er jo et journalistisk scoop, for søder.

Det stopper selvfølgelig ikke der. «The Sun byttet navn for den nye prinsen». «VGs journalist viser fram dagens aviser». «- Vi kunne ikke vært lykkeligere». «Ekspert: Tror Kate drar hjem til foreldrene». «Slik feiret britene gladmeldingen». «Send dine gratulasjoner til Kate og William». «Si din mening: Hva skal barnet hete?»

Hva? Hva!?

Alt dette er selvfølgelig kun eksempler hentet fra en liten del av VGs forside, som ellers svømmer over av andre babysaker. De andre avisene er ikke noe bedre, regner jeg med, uten at jeg orker å sjekke.

Jeg kan ikke love deg mye, men jeg kan love deg at Kate og William neppe kommer til å stikke innom VG Nett i løpet av dagen for å sjekke gratulasjonen du har sendt dem. Masse varme og ekte kjærlighet i den gratulasjonen, jo da, men det hjelper ikke. De kommer ikke til å lese den. Bare gi opp.

Og de driter forresten jevnt i hva du mener at ungen deres skal hete, også. Helt sant.

Det aller mest irriterende er at det er vi som sørger for at forsidene flommer over av dette oppgulpet, bare fordi vi klikker oss inn på disse totalt intetsigende «nyhetene». Eller; du gjør det. Jeg holder meg unna. Det burde du også gjøre. Sett deg ut i sola i stedet. Mye deiligere.

Imens henretter kongolesiske opprørere minst 44 personer og voldtar minst 61 kvinner i løpet av noen måneders tid, uten at det er så fryktelig mye å bry seg om. De gjør jo det der nede hele tiden, uansett. La dem holde på.

Henrettet bare 44, sa du, og voldtok ikke mer enn 61? Hallo, det er jo ikke så mye. Regnet egentlig med at det var mye mer.

Heldigvis topper Dagbladet sine nettsider med ekte nyheter. Viktige nyheter. Nyheter som påvirker deg og meg. «Rihanna til Dagbladet: - Jeg elsker Norge».

Sukk.

Drømmen om Afrika.

En varm bris som stryker over huden.

En lukt du ikke helt klarer å plassere, annet enn at den er eksotisk.

Hvite strender, grønne palmer, blått hav.

Fantastiske dyr. Dyr du ikke ser i Norge med mindre du er på besøk i Kristiandsand. Stripete sebraer. Lynraske geparder. Majestetiske elefanter. Ekle, men likevel så fascinerende, slanger. Haifinner ute ved horisonten, sirklende rundt et fortapt bytte. Også løvene, da, de kongelige løvene.

Når de åpner gapet, skjønner du hvor farlige de er. Hvor enkelt de kan skvise livet ut av et menneske i et eneste jafs.

De enorme fjellene. De bunnløse dalene.

Den enorme fattigdommen som du har så lyst til å gjøre en ende på, en gang for alle.

Den enorme rikdommen som du har så lyst til å ta del i, nå med det samme.

Solen.

Menneskene.

I januar drar jeg en måned til Sør-Afrika. Spør om jeg gleder meg.

Sjokk.

Jeg gikk bortover gaten, ante fred og ingen fare, livet var som det skulle være.

Byen var full av liv, for kvelden var varm, og etter avsluttet ferie var det nok mange som nøt en siste rest av sommer.

Men sekunder senere denne kvelden, den siste i juli, skulle jeg gå gjennom en sjokkerende opplevelse jeg aldri vil glemme.

Vi var ni stykker som skulle se «The Dark Knight» aka Batman sammen, og vi hadde akkurat tatt en matbit da vi gikk tilbake mot Klingenberg kino.

Alt var vel.

Det var, som sagt, mye folk i byen, ikke minst fordi Norway Cup arrangeres i disse dager, og gjennomsnittsalderen var nokså lav.

Alderen på vesenet jeg plutselig så foran meg på gata, er imidlertid ubestemmelig. Han kunne vært 30, men i så tilfelle var han en av de mest kortvoksede dverger jeg noen gang i mitt liv har sett. Han kunne vært 13 også, men i så fall var han den bredeste 13-åringen jeg noen gang i mitt liv har sett.

Faktum er at han var bredere enn han var høy. I shit you not. Jeg kastet et blikk på ham idet jeg passerte ham.

Så kom sjokket.

Han hoppet.

Bare det at han overvant tyngdekraften kunne vært et sjokk i seg selv, men det var ikke selve hoppet som gjorde dette varige inntrykket på meg.

Det var i stedet det at han hoppet fram foran meg, med en grimase som gjør Gollum sexy selv på en dårlig dag, og brølte ut en heseblesende blanding av uforståelige lyder:

«Øøøøhhææææeeeøøøøhh!!»

Et øyeblikk sto tiden stille.

Men det sykeste hadde ikke skjedd ennå.

For mens jeg sto der, fullstendig ute av stand til å få fram en eneste lyd utenom «oi», registrerte jeg kompisen til denne karen i øyekroken.

Han sto og stirret på dette vesenet med en blanding av forakt og medlidenhet.

Så trakk han tauet(!), som han tilfeldigvis hadde tredd rundt halsen(!!) på stakkaren(?), mens han mumlet: «Hei, stopp med det der.»

Så trakk han ham vekk fra meg, som en hvilken som helst annen hund.

I noen sekunder lurte jeg, helt seriøst, på om jeg var dratt inn i en eller annen makaber form for Donald Duck-verden. Eller om jeg hadde innbilt meg det hele.

Men nei, de ved siden av hadde fått med seg akkurat det samme. Og lurte på om jeg kjente(!) vesenet.

Vel, nei, det gjorde jeg ikke.

Så så vi på film.

PS. Jeg hater facerape, intenst og inderlig. Jeg spyr.

Nabolag.

I dag gjorde jeg det igjen. Kastet et blikk bort, lurte på om jeg så noen kjente.

Også husket jeg.

For drøyt seks år siden, en junidag i 2006, var Liam i Oslo. Han var ikke helt stø på kollektivtrafikk og storbyliv, men satte seg på en t-bane han mente måtte føre til Majorstuen. Billett? Næsj, det kom jo ingen og solgte det ombord.

Det gikk overraskende greit å finne frem til Industrigata, og videre inn i Fauchalds gate hørte han lyden av Fotball-VM - det var Tyskland, jeg lurer på om det var Ecuador de spilte mot - blandet med biltuting, utenlandske stemmer og lukten av asfalt.

Denne byen kunne han trives i, tenkte han. Så ringte han på dørklokka til storebror, og Oslo-livet var i gang.

Noen år senere, mens jeg var langt mer vant til storbylivet, flyttet jeg til Manglerud, ikke akkurat paradis på jord, men hyggelig nok.

Med Pål og Christian, to storebrødre, som allerede hadde flyttet til samme gate, var det i hvert fall trygt nok.

Christian bailet ikke lenge etterpå og flyttet, mens Pål holdt ut litt til. Men nå er det slutt.

I dag, på vei til jobb, da jeg som alltid kikket opp mot andre etasje i blokka to blokker bortenfor meg for å se om det var noe liv på balkongen, måtte jeg minne meg selv på at jeg er ensom og forlatt på Manglerud. (Sammen med gamlingene. Manglerud er nemlig pensjonistenes Mekka.)

Så, med fare for å bli i overkant sentimental, benytter jeg anledningen til å takke Pål, Megan, Natalie og Leo for alle middagene jeg har spist hos dere. For alle filmkveldene, og for at dere til og med inviterte meg inn i det sære Midsomer Murders-universet.

Takk for sene kvelder med vitenskapelig svada, og for at du bare lo av oss, Megan. Andre ville garantert reist for lenge siden.

Takk for gjemsel med Natalie, som er forferdelig dårlig på å gjemme seg. Natalie, du må ikke rope ut hvor du er når meningen er at du skal gjemme deg.

Jeg gleder meg til å besøke dere på Solkysten, og ser frem til et forrykende innflytningsparty. Det bør bli bra.

Christian og Menika, jeg kommer til å renne ned dørene deres, selv om Lindeberg er forferdelig mange t-banestasjoner unna. Vær forberedt.

(Bildene er hentet fra Megans blogg. Hun er så snill uansett, så jeg trenger ikke å spørre om lov.)

Behovet for å skrive.

Jeg er ikke som alle andre, jeg har innsett det. Ta behovet for å skrive, for eksempel.

Det er kanskje ikke spesielt maskulint, men jeg har et behov for å skrive. En dag kommer jeg til å skrive en bok. Og om jeg er heldig, får jeg skrive flere. Og jobbene mine, som handler om å skrive, dem elsker jeg. Skriving er fint.

Men jeg har behov for mer enn det, det er her det virkelig spesielle kommer inn. Det virkelig lite maskuline. Jeg har nemlig behov for å føre opp en aldri så liten journal over livet mitt også.

Derfor dette. Derfor denne dagboka. Velkommen til Liams dagbok.

Så går det kanskje an å si at en dagbok ikke nødvendigvis trenger å være online, og åpen for alle. Nei da, helt sant. Men selv om jeg først og fremst skriver for min egen del, for at jeg kan gå gjennom postene om noen år og le av hvor håpløst ung og naiv jeg en gang var, så er det likevel gøy å tro at noen andre faktisk av og til stikker innom og skumleser litt.

Også er det nettopp det at jeg kan lese det igjen om noen år, da. Jeg skrev faktisk noen forsøk på dagbok når jeg virkelig var ung og dum, type barn, men de bøkene er forsvunnet for lenge siden.

Dette forsvinner ikke med mindre Google skulle stenge serverne. Det burde kanskje gi grunn til bekymring, men hei - det er fint også. Jeg vil jo lese det igjen.

En dagbok du skriver med penn og låser inne, får du liksom så lite feedback på. Her kan du kommentere.

Hører du, mamma? Du kan kommentere. Det gjør meg glad.

Anyways. Velkommen til dagboka. Det var det jeg skulle si.

PS. Dette var gravalvorlig, og vel så det, men det blir humor også. Jeg lover.

(Bildet er stjålet fra Solomon & Simpsons blogg, to forfattere fra henholdsvis Beijing og Nashville, som skriver bok sammen. Det er sikkert ikke så farlig, de har nok stjålet det, de også.)