onsdag 24. juli 2013

Two stories

Han hadde kanskje sett for seg en roligere dag på jobben, den 54 år gamle fiskeren Anthony Wichman fra Hawaii, da han kastet snøret fra båten sin om morgenen fredag for en knapp uke siden.

Da han fikk en gulfinnetun på 104 kilo på kroken, ble det nemlig raskt mer moro enn hva sunt er.

Den rutinerte fiskeren brukte én time på å få vidunderet ombord i båten, før han stakk en klepp i ryggen på fisken (heter det 'rygg' på fisk?) og trodde han hadde vunnet bataljen.

But oh no.

Da han stakk en ny klepp inn i øyet på monsteret, fikk det enkelt og greit fisken til å stupe ut i vannet igjen, og ingen blamer den for det; jeg hadde likt det svært dårlig selv, og gjort alt for å stikke unna. Problemet var bare at fiskesnøret hadde viklet seg rundt stakkars herr Wichmans bein, og plutselig var fiskeren selv ute i vannet, bundet fast til en smådesperat tunfisk på godt og vel 100 kilo.

Kinkig situasjon, selvfølgelig. Men takk Gud for vanntette mobiltelefoner.

Gamle Anthony fikk ringt datteren sin. Det eneste hun hørte var hyperventilering, at faren spøy, og at han gispet ordene «synker» og «kystvakt». Heldigvis hadde Anthony oppdratt datteren godt, som selvfølgelig forsto alvoret i situasjonen og ringte Kystvakten. Kystvakten på sin side fikk hjelp av 911-sentralen til å spore opp Anthonys posisjon via mobiltelefonen hans, og reddet fiskeren opp av vannet kun noen blåmerker og kutt etter fiskesnøret rikere.

Ikke nok med det; da to av Wichmans venner hentet den kantrede fiskebåten for å bringe den tilbake til land, oppdaget de at tunfisken fortsatt var hektet fast til båten.

Wichman ba dem beholde fisken, som et tegn på takknemlighet. (CNN)

* * * *

En amerikansk forretningsmann sto på brygga i en idyllisk, meksikansk landsby, da en liten båt med bare én fisker ombord klappet til kai. I båten lå flere store, gulfinnete tunfisk. Amerikaneren komplimenterte fiskeren for kvaliteten på fangsten hans og spurte hvor lang tid det hadde tatt ham å fange dem.

«Å, bare en liten stund,» svarte meksikaneren.

Amerikaneren spurte ham da hvorfor han ikke hadde vært der ute lenger, for å fange mer fisk. Den gyldenbrune mannen svarte at han hadde nok til å dekke familiens umiddelbare behov.

Da spurte amerikaneren: «Men hva bruker du resten av tiden din til?»

Fiskeren svarte: «Jeg sover lenge, fisker litt, leker litt med ungene mine, tar siesta sammen med konen min, Maria, og går hver kveld ned i landsbyen der jeg drikker vin og spiller gitar sammen med mine amigos. Jeg lever et rikt liv, senor.»

Amerikaneren syntes ikke det var noe særlig å skryte av.

«Hør,» sa han, «jeg har en mastergrad fra Harvard og kan hjelpe deg. Du burde bruke mer tid på å fiske og bruke inntektene på å kjøpe deg en større båt. Med inntektene fra den større båten kan du kjøpe flere båter. Til slutt vil du ha en hel flåte. I stedet for å selge fangsten din til en mellommann, kan du selge den direkte til fiskefabrikken og til slutt åpne din egen hermetikkfabrikk. Da vil du ha kontroll over produktet, bearbeidingen og distribusjonen. Du kan dra fra denne landsbyen og flytte til Havanna, så til Los Angeles og endelig til New York, og drive ditt ekspanderende foretak derfra.»

Forretningsmannen smilte, og syntes tydeligvis svært godt om idéen sin.

«Men hvor lang tid vil alt dette ta, senor?» spurte meksikaneren.

Til det svarte amerikaneren: «15 til 20 år.»

«Men hva så, senor?»

Amerikaneren lo, og sa at nå kom det beste av alt. «Når tiden er inne børsnoterer du selskapet ditt, selger aksjene og blir styrtrik. Du kommer til å tjene millioner av dollar.»

«Men hva så, senor? Hva så?»

Amerikaneren svarte: «Da kan du trekke deg tilbake. Flytte til en fiskerlandsby der du kan sove lenge, fiske litt, leke med ungene dine, ta siesta sammen med konen din, og gå ned i landsbyen om kveldene der du kan drikke vin og spille gitar sammen med dine amigos

«Men det er jo det jeg allerede gjør, senor,» svarte meksikaneren.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
;