fredag 26. juli 2013 0 kommentarer

Borgermestersnakk

- Anthony Weiner, hyggelig å hilse på deg.

- Takk, likeså. Borgermestervalg snart, vet du. Må stille opp på alt som finnes av intervjuer da, ut og fiske stemmer.

- Sant, du forsøker å bli borgermester i New York. Når er valget?

- Vi nominerer demokratenes kandidat om halvannen måned-isj, 10. september. Selve valget er 5. november. Det blir stas!

- Tviler jeg ikke på. Men du ligger ikke særlig godt an lenger, gjør du?

- Nei, ryktene sier at oppslutningen har falt.

- Og hvem sin feil er det?

- Å, du vet, sånn er politikken. Populariteten går opp og ned. Meningsmålingene skifter som vinden. Det viktige er å sette inn støtet for fullt nå, og kapre en hel haug med stemmer før nominasjonsvalget. Da er mye gjort.

- For to år siden la du ut et bilde av deg selv i trusa på Twitter, et bilde som «egentlig var ment for en ung kvinne», men som gikk ut til alle følgerne dine. Nå har du innrømmet at du har sendt bilder av penisen din til flere ulike kvinner - ingen av dem din egen kone. Og hatt «nettforbindelser» med «minst tre kvinner», «kanskje mellom seks og ti» - men «ikke mer enn ti».

- Riktig, det.

- Er du fullstendig blåst i hodet ditt?

- Jeg vet ikke om det er riktig av deg å si det. Det er sterke beskyldninger å kalle noen «blåst i hodet».

- Jeg bare spør, jeg. Hva ville du kalle det?

- Et privat anliggende hvis timing ikke var helt optimalt, kanskje? Et henderlig uhell? En manns feilslåtte forsøk på å kapre en kvinnes hjerte?

- Tåkeprat, Weiner. Tåkeprat.

- Det er dine ord.

- Det slår deg ikke at en mann som sender penisbilder til jenter på nettet ikke virker helt skikket for en borgermesterjobb i verdens viktigste by?

- Nå synes jeg du er urettferdig. Vi trenger å skille mellom jobb og privatliv her. Hvilke bilder jeg sender til hvem, har ingenting å si for hva slags jobb jeg kan utrette for byen min. Jeg kan styre New York om dagen, og sende pikante bilder om kvelden, null stress. Dette går bra.

- Bullshit. Det blir ikke troverdig, Weiner. Det burde du skjønne.

- Hei, jeg trodde dette intervjuet skulle være god pr for meg. Få meg tilbake på banen. Uforbeholden hyllest. Jeg tok visst feil.

- Åpenbart.

- Åpenbart.

- Du har en sønn. Hvor gammel er han?

- Jordan? Han har fylt halvannet år. Vokser noe helt sjukt. Du veit hvordan tida flyr når de er så små.

- Nei.

- Vel, den gjør det.

- Han blir helt sikkert stolt av deg når han googler pappas navn for første gang, tror du ikke?

- Helt sikkert. Husk at jeg var der hele veien under fødselen, ga min fulle og hele støtte. Det var først etter et par måneder at jeg sendte bildene til kvinnfolka. Holdt meg i skinnet så lenge jeg kunne. Jeg gjorde mitt beste.

- Du er avskyelig.

- Jeg får stadig høre det, men jeg tillater meg å være uenig.

- Anyways, har ikke tid til dette lenger. Lykke til med å bli borgermester.

- Takk. Kanskje jeg kan sende deg noen oppdateringer? Hva er telefonnummeret ditt? Har du mms-tilgang?

- Gi deg, Weiner.

- Du er ikke interessert?

- Nei takk.

- Synd, men jeg respekterer det. Vi snakkes.

- Ikke.
onsdag 24. juli 2013 0 kommentarer

Two stories

Han hadde kanskje sett for seg en roligere dag på jobben, den 54 år gamle fiskeren Anthony Wichman fra Hawaii, da han kastet snøret fra båten sin om morgenen fredag for en knapp uke siden.

Da han fikk en gulfinnetun på 104 kilo på kroken, ble det nemlig raskt mer moro enn hva sunt er.

Den rutinerte fiskeren brukte én time på å få vidunderet ombord i båten, før han stakk en klepp i ryggen på fisken (heter det 'rygg' på fisk?) og trodde han hadde vunnet bataljen.

But oh no.

Da han stakk en ny klepp inn i øyet på monsteret, fikk det enkelt og greit fisken til å stupe ut i vannet igjen, og ingen blamer den for det; jeg hadde likt det svært dårlig selv, og gjort alt for å stikke unna. Problemet var bare at fiskesnøret hadde viklet seg rundt stakkars herr Wichmans bein, og plutselig var fiskeren selv ute i vannet, bundet fast til en smådesperat tunfisk på godt og vel 100 kilo.

Kinkig situasjon, selvfølgelig. Men takk Gud for vanntette mobiltelefoner.

Gamle Anthony fikk ringt datteren sin. Det eneste hun hørte var hyperventilering, at faren spøy, og at han gispet ordene «synker» og «kystvakt». Heldigvis hadde Anthony oppdratt datteren godt, som selvfølgelig forsto alvoret i situasjonen og ringte Kystvakten. Kystvakten på sin side fikk hjelp av 911-sentralen til å spore opp Anthonys posisjon via mobiltelefonen hans, og reddet fiskeren opp av vannet kun noen blåmerker og kutt etter fiskesnøret rikere.

Ikke nok med det; da to av Wichmans venner hentet den kantrede fiskebåten for å bringe den tilbake til land, oppdaget de at tunfisken fortsatt var hektet fast til båten.

Wichman ba dem beholde fisken, som et tegn på takknemlighet. (CNN)

* * * *

En amerikansk forretningsmann sto på brygga i en idyllisk, meksikansk landsby, da en liten båt med bare én fisker ombord klappet til kai. I båten lå flere store, gulfinnete tunfisk. Amerikaneren komplimenterte fiskeren for kvaliteten på fangsten hans og spurte hvor lang tid det hadde tatt ham å fange dem.

«Å, bare en liten stund,» svarte meksikaneren.

Amerikaneren spurte ham da hvorfor han ikke hadde vært der ute lenger, for å fange mer fisk. Den gyldenbrune mannen svarte at han hadde nok til å dekke familiens umiddelbare behov.

Da spurte amerikaneren: «Men hva bruker du resten av tiden din til?»

Fiskeren svarte: «Jeg sover lenge, fisker litt, leker litt med ungene mine, tar siesta sammen med konen min, Maria, og går hver kveld ned i landsbyen der jeg drikker vin og spiller gitar sammen med mine amigos. Jeg lever et rikt liv, senor.»

Amerikaneren syntes ikke det var noe særlig å skryte av.

«Hør,» sa han, «jeg har en mastergrad fra Harvard og kan hjelpe deg. Du burde bruke mer tid på å fiske og bruke inntektene på å kjøpe deg en større båt. Med inntektene fra den større båten kan du kjøpe flere båter. Til slutt vil du ha en hel flåte. I stedet for å selge fangsten din til en mellommann, kan du selge den direkte til fiskefabrikken og til slutt åpne din egen hermetikkfabrikk. Da vil du ha kontroll over produktet, bearbeidingen og distribusjonen. Du kan dra fra denne landsbyen og flytte til Havanna, så til Los Angeles og endelig til New York, og drive ditt ekspanderende foretak derfra.»

Forretningsmannen smilte, og syntes tydeligvis svært godt om idéen sin.

«Men hvor lang tid vil alt dette ta, senor?» spurte meksikaneren.

Til det svarte amerikaneren: «15 til 20 år.»

«Men hva så, senor?»

Amerikaneren lo, og sa at nå kom det beste av alt. «Når tiden er inne børsnoterer du selskapet ditt, selger aksjene og blir styrtrik. Du kommer til å tjene millioner av dollar.»

«Men hva så, senor? Hva så?»

Amerikaneren svarte: «Da kan du trekke deg tilbake. Flytte til en fiskerlandsby der du kan sove lenge, fiske litt, leke med ungene dine, ta siesta sammen med konen din, og gå ned i landsbyen om kveldene der du kan drikke vin og spille gitar sammen med dine amigos

«Men det er jo det jeg allerede gjør, senor,» svarte meksikaneren.

tirsdag 23. juli 2013 1 kommentarer

Gangway, everybody!

Denne bloggen heter 'Liams guide til verden', og ble opprettet i fjor sommer. Og ble opprettholdt i fire dager.

Jeg har med andre ord ikke holdt ord.

Nå skal jeg guide deg. I verden, og alt det den har å by på.

La oss starte med dette opplegget som holder på i London. Da storebror ble pappa for første gang, dagen før bursdagen min for et par-tre-fire-snart fem år siden, besøkte jeg dem på Ullevål Sykehus. Kjøpte en 160 grams burger til Pål fra nærmeste gatekjøkken, kom inn på rommet og fikk se jenteungen. Holde henne, til og med.

Det synes jeg er et fint nivå å holde det på. Så hva er greia med alt spetakkelet?

Her kan du få live-oppdateringer fra fødselen til Kate, som jo forresten skjedde for over et døgn siden. Her også, hvis du vil ha levende bilder. Norske VG kan ikke være dårligere enn CNN, må vite. Å se to vakter med lite kledelige hatter og en rød og blå paraply er jo et journalistisk scoop, for søder.

Det stopper selvfølgelig ikke der. «The Sun byttet navn for den nye prinsen». «VGs journalist viser fram dagens aviser». «- Vi kunne ikke vært lykkeligere». «Ekspert: Tror Kate drar hjem til foreldrene». «Slik feiret britene gladmeldingen». «Send dine gratulasjoner til Kate og William». «Si din mening: Hva skal barnet hete?»

Hva? Hva!?

Alt dette er selvfølgelig kun eksempler hentet fra en liten del av VGs forside, som ellers svømmer over av andre babysaker. De andre avisene er ikke noe bedre, regner jeg med, uten at jeg orker å sjekke.

Jeg kan ikke love deg mye, men jeg kan love deg at Kate og William neppe kommer til å stikke innom VG Nett i løpet av dagen for å sjekke gratulasjonen du har sendt dem. Masse varme og ekte kjærlighet i den gratulasjonen, jo da, men det hjelper ikke. De kommer ikke til å lese den. Bare gi opp.

Og de driter forresten jevnt i hva du mener at ungen deres skal hete, også. Helt sant.

Det aller mest irriterende er at det er vi som sørger for at forsidene flommer over av dette oppgulpet, bare fordi vi klikker oss inn på disse totalt intetsigende «nyhetene». Eller; du gjør det. Jeg holder meg unna. Det burde du også gjøre. Sett deg ut i sola i stedet. Mye deiligere.

Imens henretter kongolesiske opprørere minst 44 personer og voldtar minst 61 kvinner i løpet av noen måneders tid, uten at det er så fryktelig mye å bry seg om. De gjør jo det der nede hele tiden, uansett. La dem holde på.

Henrettet bare 44, sa du, og voldtok ikke mer enn 61? Hallo, det er jo ikke så mye. Regnet egentlig med at det var mye mer.

Heldigvis topper Dagbladet sine nettsider med ekte nyheter. Viktige nyheter. Nyheter som påvirker deg og meg. «Rihanna til Dagbladet: - Jeg elsker Norge».

Sukk.
 
;