Drømmen om Afrika.

En varm bris som stryker over huden.

En lukt du ikke helt klarer å plassere, annet enn at den er eksotisk.

Hvite strender, grønne palmer, blått hav.

Fantastiske dyr. Dyr du ikke ser i Norge med mindre du er på besøk i Kristiandsand. Stripete sebraer. Lynraske geparder. Majestetiske elefanter. Ekle, men likevel så fascinerende, slanger. Haifinner ute ved horisonten, sirklende rundt et fortapt bytte. Også løvene, da, de kongelige løvene.

Når de åpner gapet, skjønner du hvor farlige de er. Hvor enkelt de kan skvise livet ut av et menneske i et eneste jafs.

De enorme fjellene. De bunnløse dalene.

Den enorme fattigdommen som du har så lyst til å gjøre en ende på, en gang for alle.

Den enorme rikdommen som du har så lyst til å ta del i, nå med det samme.

Solen.

Menneskene.

I januar drar jeg en måned til Sør-Afrika. Spør om jeg gleder meg.

Sjokk.

Jeg gikk bortover gaten, ante fred og ingen fare, livet var som det skulle være.

Byen var full av liv, for kvelden var varm, og etter avsluttet ferie var det nok mange som nøt en siste rest av sommer.

Men sekunder senere denne kvelden, den siste i juli, skulle jeg gå gjennom en sjokkerende opplevelse jeg aldri vil glemme.

Vi var ni stykker som skulle se «The Dark Knight» aka Batman sammen, og vi hadde akkurat tatt en matbit da vi gikk tilbake mot Klingenberg kino.

Alt var vel.

Det var, som sagt, mye folk i byen, ikke minst fordi Norway Cup arrangeres i disse dager, og gjennomsnittsalderen var nokså lav.

Alderen på vesenet jeg plutselig så foran meg på gata, er imidlertid ubestemmelig. Han kunne vært 30, men i så tilfelle var han en av de mest kortvoksede dverger jeg noen gang i mitt liv har sett. Han kunne vært 13 også, men i så fall var han den bredeste 13-åringen jeg noen gang i mitt liv har sett.

Faktum er at han var bredere enn han var høy. I shit you not. Jeg kastet et blikk på ham idet jeg passerte ham.

Så kom sjokket.

Han hoppet.

Bare det at han overvant tyngdekraften kunne vært et sjokk i seg selv, men det var ikke selve hoppet som gjorde dette varige inntrykket på meg.

Det var i stedet det at han hoppet fram foran meg, med en grimase som gjør Gollum sexy selv på en dårlig dag, og brølte ut en heseblesende blanding av uforståelige lyder:

«Øøøøhhææææeeeøøøøhh!!»

Et øyeblikk sto tiden stille.

Men det sykeste hadde ikke skjedd ennå.

For mens jeg sto der, fullstendig ute av stand til å få fram en eneste lyd utenom «oi», registrerte jeg kompisen til denne karen i øyekroken.

Han sto og stirret på dette vesenet med en blanding av forakt og medlidenhet.

Så trakk han tauet(!), som han tilfeldigvis hadde tredd rundt halsen(!!) på stakkaren(?), mens han mumlet: «Hei, stopp med det der.»

Så trakk han ham vekk fra meg, som en hvilken som helst annen hund.

I noen sekunder lurte jeg, helt seriøst, på om jeg var dratt inn i en eller annen makaber form for Donald Duck-verden. Eller om jeg hadde innbilt meg det hele.

Men nei, de ved siden av hadde fått med seg akkurat det samme. Og lurte på om jeg kjente(!) vesenet.

Vel, nei, det gjorde jeg ikke.

Så så vi på film.

PS. Jeg hater facerape, intenst og inderlig. Jeg spyr.