Nabolag.

I dag gjorde jeg det igjen. Kastet et blikk bort, lurte på om jeg så noen kjente.

Også husket jeg.

For drøyt seks år siden, en junidag i 2006, var Liam i Oslo. Han var ikke helt stø på kollektivtrafikk og storbyliv, men satte seg på en t-bane han mente måtte føre til Majorstuen. Billett? Næsj, det kom jo ingen og solgte det ombord.

Det gikk overraskende greit å finne frem til Industrigata, og videre inn i Fauchalds gate hørte han lyden av Fotball-VM - det var Tyskland, jeg lurer på om det var Ecuador de spilte mot - blandet med biltuting, utenlandske stemmer og lukten av asfalt.

Denne byen kunne han trives i, tenkte han. Så ringte han på dørklokka til storebror, og Oslo-livet var i gang.

Noen år senere, mens jeg var langt mer vant til storbylivet, flyttet jeg til Manglerud, ikke akkurat paradis på jord, men hyggelig nok.

Med Pål og Christian, to storebrødre, som allerede hadde flyttet til samme gate, var det i hvert fall trygt nok.

Christian bailet ikke lenge etterpå og flyttet, mens Pål holdt ut litt til. Men nå er det slutt.

I dag, på vei til jobb, da jeg som alltid kikket opp mot andre etasje i blokka to blokker bortenfor meg for å se om det var noe liv på balkongen, måtte jeg minne meg selv på at jeg er ensom og forlatt på Manglerud. (Sammen med gamlingene. Manglerud er nemlig pensjonistenes Mekka.)

Så, med fare for å bli i overkant sentimental, benytter jeg anledningen til å takke Pål, Megan, Natalie og Leo for alle middagene jeg har spist hos dere. For alle filmkveldene, og for at dere til og med inviterte meg inn i det sære Midsomer Murders-universet.

Takk for sene kvelder med vitenskapelig svada, og for at du bare lo av oss, Megan. Andre ville garantert reist for lenge siden.

Takk for gjemsel med Natalie, som er forferdelig dårlig på å gjemme seg. Natalie, du må ikke rope ut hvor du er når meningen er at du skal gjemme deg.

Jeg gleder meg til å besøke dere på Solkysten, og ser frem til et forrykende innflytningsparty. Det bør bli bra.

Christian og Menika, jeg kommer til å renne ned dørene deres, selv om Lindeberg er forferdelig mange t-banestasjoner unna. Vær forberedt.

(Bildene er hentet fra Megans blogg. Hun er så snill uansett, så jeg trenger ikke å spørre om lov.)