Behovet for å skrive.

Jeg er ikke som alle andre, jeg har innsett det. Ta behovet for å skrive, for eksempel.

Det er kanskje ikke spesielt maskulint, men jeg har et behov for å skrive. En dag kommer jeg til å skrive en bok. Og om jeg er heldig, får jeg skrive flere. Og jobbene mine, som handler om å skrive, dem elsker jeg. Skriving er fint.

Men jeg har behov for mer enn det, det er her det virkelig spesielle kommer inn. Det virkelig lite maskuline. Jeg har nemlig behov for å føre opp en aldri så liten journal over livet mitt også.

Derfor dette. Derfor denne dagboka. Velkommen til Liams dagbok.

Så går det kanskje an å si at en dagbok ikke nødvendigvis trenger å være online, og åpen for alle. Nei da, helt sant. Men selv om jeg først og fremst skriver for min egen del, for at jeg kan gå gjennom postene om noen år og le av hvor håpløst ung og naiv jeg en gang var, så er det likevel gøy å tro at noen andre faktisk av og til stikker innom og skumleser litt.

Også er det nettopp det at jeg kan lese det igjen om noen år, da. Jeg skrev faktisk noen forsøk på dagbok når jeg virkelig var ung og dum, type barn, men de bøkene er forsvunnet for lenge siden.

Dette forsvinner ikke med mindre Google skulle stenge serverne. Det burde kanskje gi grunn til bekymring, men hei - det er fint også. Jeg vil jo lese det igjen.

En dagbok du skriver med penn og låser inne, får du liksom så lite feedback på. Her kan du kommentere.

Hører du, mamma? Du kan kommentere. Det gjør meg glad.

Anyways. Velkommen til dagboka. Det var det jeg skulle si.

PS. Dette var gravalvorlig, og vel så det, men det blir humor også. Jeg lover.

(Bildet er stjålet fra Solomon & Simpsons blogg, to forfattere fra henholdsvis Beijing og Nashville, som skriver bok sammen. Det er sikkert ikke så farlig, de har nok stjålet det, de også.)