Drømmen om Afrika.

En varm bris som stryker over huden.

En lukt du ikke helt klarer å plassere, annet enn at den er eksotisk.

Hvite strender, grønne palmer, blått hav.

Fantastiske dyr. Dyr du ikke ser i Norge med mindre du er på besøk i Kristiandsand. Stripete sebraer. Lynraske geparder. Majestetiske elefanter. Ekle, men likevel så fascinerende, slanger. Haifinner ute ved horisonten, sirklende rundt et fortapt bytte. Også løvene, da, de kongelige løvene.

Når de åpner gapet, skjønner du hvor farlige de er. Hvor enkelt de kan skvise livet ut av et menneske i et eneste jafs.

De enorme fjellene. De bunnløse dalene.

Den enorme fattigdommen som du har så lyst til å gjøre en ende på, en gang for alle.

Den enorme rikdommen som du har så lyst til å ta del i, nå med det samme.

Solen.

Menneskene.

I januar drar jeg en måned til Sør-Afrika. Spør om jeg gleder meg.

Sjokk.

Jeg gikk bortover gaten, ante fred og ingen fare, livet var som det skulle være.

Byen var full av liv, for kvelden var varm, og etter avsluttet ferie var det nok mange som nøt en siste rest av sommer.

Men sekunder senere denne kvelden, den siste i juli, skulle jeg gå gjennom en sjokkerende opplevelse jeg aldri vil glemme.

Vi var ni stykker som skulle se «The Dark Knight» aka Batman sammen, og vi hadde akkurat tatt en matbit da vi gikk tilbake mot Klingenberg kino.

Alt var vel.

Det var, som sagt, mye folk i byen, ikke minst fordi Norway Cup arrangeres i disse dager, og gjennomsnittsalderen var nokså lav.

Alderen på vesenet jeg plutselig så foran meg på gata, er imidlertid ubestemmelig. Han kunne vært 30, men i så tilfelle var han en av de mest kortvoksede dverger jeg noen gang i mitt liv har sett. Han kunne vært 13 også, men i så fall var han den bredeste 13-åringen jeg noen gang i mitt liv har sett.

Faktum er at han var bredere enn han var høy. I shit you not. Jeg kastet et blikk på ham idet jeg passerte ham.

Så kom sjokket.

Han hoppet.

Bare det at han overvant tyngdekraften kunne vært et sjokk i seg selv, men det var ikke selve hoppet som gjorde dette varige inntrykket på meg.

Det var i stedet det at han hoppet fram foran meg, med en grimase som gjør Gollum sexy selv på en dårlig dag, og brølte ut en heseblesende blanding av uforståelige lyder:

«Øøøøhhææææeeeøøøøhh!!»

Et øyeblikk sto tiden stille.

Men det sykeste hadde ikke skjedd ennå.

For mens jeg sto der, fullstendig ute av stand til å få fram en eneste lyd utenom «oi», registrerte jeg kompisen til denne karen i øyekroken.

Han sto og stirret på dette vesenet med en blanding av forakt og medlidenhet.

Så trakk han tauet(!), som han tilfeldigvis hadde tredd rundt halsen(!!) på stakkaren(?), mens han mumlet: «Hei, stopp med det der.»

Så trakk han ham vekk fra meg, som en hvilken som helst annen hund.

I noen sekunder lurte jeg, helt seriøst, på om jeg var dratt inn i en eller annen makaber form for Donald Duck-verden. Eller om jeg hadde innbilt meg det hele.

Men nei, de ved siden av hadde fått med seg akkurat det samme. Og lurte på om jeg kjente(!) vesenet.

Vel, nei, det gjorde jeg ikke.

Så så vi på film.

PS. Jeg hater facerape, intenst og inderlig. Jeg spyr.

Nabolag.

I dag gjorde jeg det igjen. Kastet et blikk bort, lurte på om jeg så noen kjente.

Også husket jeg.

For drøyt seks år siden, en junidag i 2006, var Liam i Oslo. Han var ikke helt stø på kollektivtrafikk og storbyliv, men satte seg på en t-bane han mente måtte føre til Majorstuen. Billett? Næsj, det kom jo ingen og solgte det ombord.

Det gikk overraskende greit å finne frem til Industrigata, og videre inn i Fauchalds gate hørte han lyden av Fotball-VM - det var Tyskland, jeg lurer på om det var Ecuador de spilte mot - blandet med biltuting, utenlandske stemmer og lukten av asfalt.

Denne byen kunne han trives i, tenkte han. Så ringte han på dørklokka til storebror, og Oslo-livet var i gang.

Noen år senere, mens jeg var langt mer vant til storbylivet, flyttet jeg til Manglerud, ikke akkurat paradis på jord, men hyggelig nok.

Med Pål og Christian, to storebrødre, som allerede hadde flyttet til samme gate, var det i hvert fall trygt nok.

Christian bailet ikke lenge etterpå og flyttet, mens Pål holdt ut litt til. Men nå er det slutt.

I dag, på vei til jobb, da jeg som alltid kikket opp mot andre etasje i blokka to blokker bortenfor meg for å se om det var noe liv på balkongen, måtte jeg minne meg selv på at jeg er ensom og forlatt på Manglerud. (Sammen med gamlingene. Manglerud er nemlig pensjonistenes Mekka.)

Så, med fare for å bli i overkant sentimental, benytter jeg anledningen til å takke Pål, Megan, Natalie og Leo for alle middagene jeg har spist hos dere. For alle filmkveldene, og for at dere til og med inviterte meg inn i det sære Midsomer Murders-universet.

Takk for sene kvelder med vitenskapelig svada, og for at du bare lo av oss, Megan. Andre ville garantert reist for lenge siden.

Takk for gjemsel med Natalie, som er forferdelig dårlig på å gjemme seg. Natalie, du må ikke rope ut hvor du er når meningen er at du skal gjemme deg.

Jeg gleder meg til å besøke dere på Solkysten, og ser frem til et forrykende innflytningsparty. Det bør bli bra.

Christian og Menika, jeg kommer til å renne ned dørene deres, selv om Lindeberg er forferdelig mange t-banestasjoner unna. Vær forberedt.

(Bildene er hentet fra Megans blogg. Hun er så snill uansett, så jeg trenger ikke å spørre om lov.)

Behovet for å skrive.

Jeg er ikke som alle andre, jeg har innsett det. Ta behovet for å skrive, for eksempel.

Det er kanskje ikke spesielt maskulint, men jeg har et behov for å skrive. En dag kommer jeg til å skrive en bok. Og om jeg er heldig, får jeg skrive flere. Og jobbene mine, som handler om å skrive, dem elsker jeg. Skriving er fint.

Men jeg har behov for mer enn det, det er her det virkelig spesielle kommer inn. Det virkelig lite maskuline. Jeg har nemlig behov for å føre opp en aldri så liten journal over livet mitt også.

Derfor dette. Derfor denne dagboka. Velkommen til Liams dagbok.

Så går det kanskje an å si at en dagbok ikke nødvendigvis trenger å være online, og åpen for alle. Nei da, helt sant. Men selv om jeg først og fremst skriver for min egen del, for at jeg kan gå gjennom postene om noen år og le av hvor håpløst ung og naiv jeg en gang var, så er det likevel gøy å tro at noen andre faktisk av og til stikker innom og skumleser litt.

Også er det nettopp det at jeg kan lese det igjen om noen år, da. Jeg skrev faktisk noen forsøk på dagbok når jeg virkelig var ung og dum, type barn, men de bøkene er forsvunnet for lenge siden.

Dette forsvinner ikke med mindre Google skulle stenge serverne. Det burde kanskje gi grunn til bekymring, men hei - det er fint også. Jeg vil jo lese det igjen.

En dagbok du skriver med penn og låser inne, får du liksom så lite feedback på. Her kan du kommentere.

Hører du, mamma? Du kan kommentere. Det gjør meg glad.

Anyways. Velkommen til dagboka. Det var det jeg skulle si.

PS. Dette var gravalvorlig, og vel så det, men det blir humor også. Jeg lover.

(Bildet er stjålet fra Solomon & Simpsons blogg, to forfattere fra henholdsvis Beijing og Nashville, som skriver bok sammen. Det er sikkert ikke så farlig, de har nok stjålet det, de også.)